Nok en gang materialiserte optimismen før sesongstart seg i en marerittåpning. 1-3 for Lillestrøm i seriepremieren på Stadion, og så 0-5 for Tromsø i neste kamp. Dermed var Brann helt på bånn igjen, før de vant 5-4 (!) over Kongsvinger på Stadion.

Tolv baklengs på de tre første seriekampene lovet ikke så veldig bra, selv om mye kunne forklares ved det røde kortet keeper Magnus Kihlstedt pådro seg tidlig i seriepremieren.

Det var i hvert fall tid for skippertak igjen. Og nok en gang kom laget seg kraftig utover sesongen. Da det var tid for sommerferie lå vi faktisk på sølvplass etter fem seire på rad, den siste over Rosenborg på Stadion. 

Det endte med bronse, syv poeng bak Rosenborg og ett bak Molde som tok sølv. Og så var det tid for et lite cupeventyr igjen. Etter å ha slått Molde 4-3 i en klassiker av en kamp i Molde i semien, var det finale på Ullevaal igjen. Mot Rosenborg. Som vanlig.

Igjen ble det tap for det suverene laget i Norge. Denne gangen nøyde trønderne seg med én kamp, som de vant 2-0, etter to kjappe scoringer av lynvingen Jan Derek Sørensen. Men alt i alt var det en fin sesong.

Brann gikk inn i det nye årtusenet som et lag etablert i toppen av norsk fotball. Den tidligere spilleren og norgesmesteren Bjørn Dahl overtok direktørstolen ved årsskiftet. Og Teitur Thordarson var klar for comeback på benken, ti etter at han forlot Brann … 

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008