Men cupfinaleseieren over Rosenborg var avslutningen på en lang og turbulent sesong, som begynte med noe så absurd som at Kniksen fikk et halvt års karantene!

Ja, det er helt sant: I en innendørsturnering i Haukelandshallen gikk den hjemkomne sønn til fysisk angrep på dommeren etter en krangel om et innkast! Dommen var streng: Seks måneders utestengelse. Hva i all verden var dette for noe? Var Kniksen endelig kommet hjem, og så skulle ikke Brann få bruke ham? Over hele Bergen ristet folk vantro på hodet.

Og serien begynte like godt med tre strake tap, blant annet 0-1 for Skeid på Stadion. Og hvem scoret for Skeid? Jo, det gjorde Endre Blindheim, som hadde meldt overgang til Oslo-klubben. Det bedret seg litt for Brann frem mot sommerpausen. Og høstsesongen, med Kniksen på plass igjen, ble slett ikke verst. Brann endte på 8. plass av de tolv i den nye serien, men i cupen gikk det altså hele veien.

Og det var Rosenborg som sto på andre banehalvdel i snøværet på Ullvaal 22. oktober denne høsten. ”Dukken” Osland scoret kampens eneste mål, og Bergen tok av som bare Bergen kan. Utrolig nok ble Kniksen, som satt på sidelinjen halve sesongen, kåret til Årets spiller i Norge, og Brann var i flytsonen igjen. Cupseiren smakte særdeles godt for et hardt prøvet lag som ikke hadde vunnet NM-gull på 47 år.

Fasit for 1972: 31 kamper, 15 seire, seks uavgjorte og ti tap.

Jan Nævdal var den store profilen blant friidrettsguttene. Han var blant landets aller fremste 400 meter-løpere og representerte Norge både individuelt og i stafett. Senere i sesongen meldte han overgang til hardt satsende Gular, som var i ferd med å feste grepet som den store friidrettsklubben i byen.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008