Tredje sesong på rad i nest øverste selskap skulle bli den siste blant de nest beste på en stund. Grunnlaget for opprykk ble lagt i vårsesongen som ble unnagjort med full poengpott. Etter ferien stagnerte laget litt, og spesielt Mjøndalen tok innpå. Men foran 12 000 på Stadion i september slo Brann tilbake og vant 4-1 over bruntrøyene. Og i siste hjemmekamp, mot Kvik, scoret Pesen to mål og sikret opprykket tre poeng foran Mjøndalen, som var fratatt to poeng på grunn av for sent oppmøte til en av kampene.

Cupen var også et eventyr denne sesongen, og det holdt nesten helt inn. Seier over Steinkjer i  kvartfinalen på Stadion var en skalp som smakte, og i semifinalen ventet sesongens store lag, Rosenborg, på Lerkendal. Hele 25 500 fikk se tre kjappe Rosenborg-mål på fem minutter i 1. omgang, og da hjalp det ikke at Jan Erik ”Dukken” Osland scoret Banns eneste mål, som en slags forsmak for det han skulle gjøre på Ullvaal ganske nøyaktig fem år senere mot samme klubb.

Men en meget vellykket sesong var det, med opprykk og semifinale. Av 33 kamper vant Brann 22 og tapte åtte. En endte uavgjort.

Mange skader og svikt i rekrutteringen gjorde at friidrettssesongen ikke ble av de beste, men en rekke stevner ble likevel arrangert, blant dem et nasjonalt seniorstevne på Krohnsminde. 

Vinteren 1967 var preget av mye dårlig vær og vanskelige treningsforhold for skifolket. Resultatene var preget av det.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008