Med Endre Blindheim ved roret og den fortapte sønn, Steinar Aase, tilbake i rekkene var optimismen stor på Stadion. Direkte opprykk var forventet.

En annen forsterkning som hadde tilbrakt sine beste år ute, var Trygve Johannessen. Etter mange år i Viking og to seriemesterskap med dem mens Brann kjørte heis, var han endelig Brann-spiller...

Og det ble en fin sesong, selv om serieåpningen bød på en kraftig smell i form av 0-3 i Steinkjer. Men etter hvert gikk det bedre, og da poengene ble telt opp ved sesongslutt hadde Brann 32 poeng og lå øverst på tabellen, ett poeng foran Vidar fra Stavanger. To seire over Varegg, 3-1 og 5-1, hadde gitt fire av disse poengene.

I cupen gikk Brann nesten hele veien, men i semifinalen ble den senere cupmester Fredrikstad for sterk. Over 20 000 på Stadion fikk se Trygve Johannessen gi Brann 1-0, men så scoret gjestene fire på rad. Brann svarte én gang, men det ble 4-2 til Per Egil Ahlsen og Co og takk og farvel til Brann. Det måtte for øvrig to finaler mot Viking til før Fredrikstad vant NM, og det var i den ene Per Egil Ahlsen scoret på Erik Thorstvedt med det fanstastiske frisparket vi har sett om og om igjen på TV de årene som er gått siden den gang.

Og Per Egil Ahlsen var en mann Brann skulle få mye glede av i årene som kom.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008