Hoff var offensiv i betydningen fremadstormende, men målet hans var i første rekke å gjøre Brann bedre defensivt. Du vinner ikke serien når du slipper inn to mål i snitt pr kamp, slik Brann hadde gjort sesongen i forveien.

Men med Hoff ved roret gikk det så til de grader på trynet. Etter fem serierunder lå Brann aller nederst på tabellen, og det var et sjokk for Bergen. Hoff, som hadde vært med og bygget opp suksessen Lillestrøm og trent Mjøndalen opp i toppserien igjen, var kommet for å ta medalje, helst gull.

Ved halvspilt serie lå Brann nest sist, og etter 2-2 mot Mjøndalen på Stadion 30. juli fikk Ivar Hoff sparken.

Og da ble det bråk.

For Hoff ville ikke gå, det vil si; Han krevde erstatning for tapt anseelse og skulle ha en million for å gå før tiden. Til å hjelpe seg hadde han den nesten like offensive advokaten Tor Erling Staff. Så da stilte Brann med Alf Nordhus, og mediesirkuset var i gang. Det endte med forlik og med at Egil Austbø tok over trenerjobben. Det hjalp lite. Brann endte suverent sist i eliteserien med ti fattige poeng.

I cupen gikk det heldigvis litt bedre. I kvarten ble Lillestrøm slått på Åråsen, men i semien var det stopp. Viking vant 1-0 på Stadion.

En miserabel sesong, som minnet litt om 1964- sesongen da Brann og Bergen trodde på nytt gull og laget rykket rett ned. For å gjøre sesongen komplett miserabel forsvant langtidsskadde Steinar Aase til Start, og da kom det frem at Brann hadde støttet den skadde spilleren med penger i skadeperioden. Fotballforbundet ila både Aase og Brann-ledelsen bøter for overtredelse av amatørreglementet og fikk ingen nye venner i Bergen. 

Av 40 kamper vant Brann bare 14. Fem endte uavgjort og 21 med tap.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008