De to første hjemmekampene tapte Brann henholdsvis 0-1 og 0-4! Etter fire kamper lå Brann helt sist på tabellen med 1 poeng. Hvordan var det mulig?

Noe kunne kanskje forklares med tapet av Svante Samuelsson. som forsvant tilbake til Sverige etter 2001-sesongen. Pengebruken hadde også vært for stor siden slutten av 1990-tallet, og nå var festen over. Det måtte spares. 

Det ble en sesong nesten uten høydepunkter. Pengebråk og maktkamp i kulissene, samt en trener som slet med autoriteten overfor spillerne og med tillit ovenfra.

Brann sto i reell fare for å rykke rett ned etter en skrekkelig tapsrekke. I siste kamp ble det 0-4 for Rosenborg på Lerkendal, og hadde ikke Moss også tapt ville det vært rett ned med Brann.

Nå ble det kvalik mot Sandefjord, og det ble to kamper som ikke var bra for nervesvake folk. De endte 0-0 borte og 2-1 hjemme, men én Sandefjord-scoring ville vært nok til å sende Brann ned igjen. 

I cupen var det ut i 4. runde, og i kvalifiseringen for UEFA-cupen ble det to pinlige tap for Suduva fra Litauen. Etter sesongen gikk Teitur Thordarson av, og hans overgang til Lyn skapte også mistro og bråk i kulissene. Det var, for å bruke et gammelt uttrykk samling i bånn.

Enda en gammel venn sto klar til å overta som hovedtrener, og en ung mann fra Afrika skulle bli den nye midtbanegeneralen som var dypt savnet etter Svantes exit.  

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008