Dette var tiden da tankene til Drillo-forløper George Curtis slo rot i norsk fotball. Rosenborg-treneren (og senere landslagstreneren) som skal ha innledet sin første trening med ordene ”This is a ball” fokuserte så sterkt på forsvarsarbeidet at Rosenborgs målforskjell etter endt serie med 18 kamper var 15-5! Brann, under Carol Bucho, var ikke så mye bedre. 18-11 var rødtrøyenes målforskjell ved endt serie. Det holdt til 4. plass for Brann, mens Rosenborg tok sølv med sine 15 scorede mål.

Kontrasten var stor til The double-vinnerne Strømsgodset, som med målforskjellen 36-21 viste at det var mulig å tenke annerledes. Toppseriens toppscorer ble da også en Godset-gutt. Steinar Pettersen scoret 16 seriemål alene, ett mer enn Rosenborg gjorde totalt.

Brann hadde ingen som lignet. Toppscoreren fra året i forveien, Endre Blindheim, kom ikke en gang på scoringslisten i serien. Frode Larsen og Harald Johannessen scoret tre hver og ble med det de mestscorende hos rødtrøyene. Så ille har det aldri vært, verken før eller siden.

Dette var også året da Arnfinn Espeseth og Arild Hetleøen debuterte på landslaget. Sistnevnte sjokkerte mange ved å uttale at det var et svakhetstegn for Norge at de lot en ”gamling” som ham få sjansen med flagget på brystet.

I cupen måtte det tre kamper til før Bryne ble slått i 4. runde, men i kvarten var det stopp. Lyn vant 2-0 på Ullevaal.

Brann spilte 36 kamper. 19 ble vunnet, åtte endte uavgjort og ni med tap.

Friidretten slet med baneanlegg og rekruttering. Rasmus Johannessen takket dessuten for seg etter 14 år som friidrettsformann. I skiavdelingen var det særlig alpinistene som gjorde det bra. Stina Isachsen fikk fine plasseringer også i nasjonale renn.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008