Sesongen begynte med to strake tap i hovedserien, men så kviknet Brann-guttene til og vant fire på rad. De åtte poengene sammen med de ni fra forrige høst sendte Brann helt til topps i avdeling A i hovedserien. Dermed skulle rødtrøyene spille seriefinale mot vinneren av avdeling B, som var Fredrikstad.

Finalen ble spilt 22. juni, og 14 253 tilskuere fant veien til Bislett for å se oppgjøret. Det ble dessverre lett match for Fredrikstad, som vant 3-1. Brann hadde imidlertid vist at de kunne hamle opp med de aller beste også i seriespill. Det var godt å ta med videre.

Og høsten kom med cup og nye kamper i hovedserien. I serien gikk det ikke så bra, men i cupen var det sus av gammel storhet. Etter å ha slått Kvik 4-2 i omkamp i kvartfinalen, trakk Brann askeladd Solberg i semifinalen.

De fleste regnet med en lett kamp for Brann på Stadion og ny finale i Oslo, men sensasjonslaget fra Buskerud ville det annerledes. Rapportene forteller om en taktisk perfekt gjennomført kamp fra Solbergs side, og det hjalp ikke at Brann hadde hele byen og halve Sandviken i ryggen. Solberg vant 2-1 og gikk til finalen på Branns bekostning.

Brann var repesentert på landslaget igjen dette året. Oddvar Hansen spilte fire landskamper og Rolv Vevle Eriksen spilte én.

Det var et fint år for klubben, med både seriefinale og semifinale. Av 24 spilte kamper vant Brann tolv og tapte ni. Tre endte uavgjort.

Det var stort frafall blant fridrettsguttene i OL-året. Militærtjeneste får ta noe av skylden. Resultatet ble uansett nedrykk til 2. divisjon igjen.

Fotballgutten Otto Rasmussen ble forøvrig kretsmester i 30 km langrenn, mens Per Larsen ble kretsmester i både hopp og kombinert.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008