Nytt finale-tap

Ny trener. Denne gang var det islendingen Teitur Thordarson som skulle skape et stabilt topplag på Stadion. Sogndals store stjerne, Atle Torvanger, hadde meldt overgang til Brann, og også fotballnomaden Jan Halvor Halvorsen ankom Stadion før sesongstart. Optimismen var atter stor.

Så begynte det med fire strake tap. Brann lå igjen nede i sumpen, og var aldri høyre plassert enn 8. plass (av tolv) i løpt av sesongen. Da poengene ble telt opp, hadde Rosenborg vunnet serien med 47 poeng, mens Brann endte på niende, altså siste trygge plass, med 25 poeng. 

Men i cupen bar det helt til Ullevaal igjen, for andre år på rad. Det var suverene Rosenborg som ventet på landskamparenaen, men det måtte to kamper til før trønderne kunne heve pokalen. 2-2 i første og 2-0 i andre kamp. Cupfinalen, samt fornyet kontrakt, gjorde at sesongen ikke var av de verste likevel, tross den grusomme starten. Det var for øvrig dette året Davy Wathne gikk fra Grieghallen til Ullevaal etter at han tidlig i sesongen skrev at dersom dette Brann-laget gikk til finalen skulle han spasere til Oslo. Han gikk nok ikke hele veien, men samlet inn over en million kroner til Barneklinikken underveis, og satte farge på oppkjøringen til finalen.

Det handlet om penger og farge på en annen måte også denne høsten. Brann ble beskyldt for å ha utbetalt svarte penger og fikk en bot på tre millioner kroner, hvorav et noe mindre beløp til slutt ble betalt.

Og så ble det en vanvittig oppvask på årsmøtet, der Oddvar Hansen fremmet mistillitsforslag mot styret og der flere måtte gå. Sårene etter årsmøtet 1988 satt lenge i klubben, som tross alt så frem mot sin tredje sesong på rad i toppdivisjonen.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008