Krigen brøt ut

I juli spilte Brann fem privatkamper og i august begynte cupen igjen. Brann kom til 4. runde der vi møtte Moss og fikk stryk 0-7. I alt spilte laget 14 kamper, hvorav ni ble vunnet. Én endte uavgjort og fire med tap. 14. oktober slo Brann Årstad 4-1 i det som skulle bli den siste ordentlige kampen på fem år.

Fotballen i Brann lå stort sett nede i de fem krigsårene. Til klubbens femtiårsjubileum i 1958 skrev journalist Odd Strand en lang artikkel om Brann under krigen, blant annet basert på en beretning daværende fungerende formann, Joachim Wiesener, avga ved frigjøringen.

Odd Strands beretning står godt i dag, med en nærhet til stoffet denne bokens forfatter ikke har i dette tilfellet. Vi lar derfor hans skildring av krigsårene stå nesten urørt. Følgende omhandler Sportsklubben Brann under krigen:

***

Krigsutbruddet kom selvsagt til å omkalfatre alle planer både for den enkelte og for klubben. Mange ting, som tidligere syntes viktige, mistet plutselig all betydning i relasjon til dramaet som ble rullet opp på krigsskueplassene hjemme og ute. Og forhold som før hadde vært småting, fikk plutselig mangedoblet verdi.  Begreper som samhold og vennskap, troskap og lojalitet kom til å telle mer enn all verdens rekorder.

Den 9. april stoppet alt opp, selvsagt. Bare hyttestyret fikk det travlere enn noen gang og måtte ta imot mange mennesker som flyktet ut av byen i de spennende og usikre dagene. I hytten på Totland følte man seg trygg.

Etter hvert ble det behov for å prøve idretten igjen. Administrasjonsrådet, det midlertidige norske styret, oppmuntret klubbene til å ta fatt igjen, og det ble ikke lagt noen hindringer i veien for vanlig organisasjonsvirksomhet. Fotballforbundet ordnet med mesterskap etter gammelt mønster både lokalt og for hele landet.  Brann ble nr. 2 i Bergen etter Hardy og kom til 4. runde i norgesmesterskapet, men tapte 0-7 for Moss på Stadion.  Av 15 kamper vant laget ti og tapte tre. Som oppmuntring og utmerkelse for aktive fotballspillere innstiftet fotballforbundet en fotballmedalje som første gang ble utdelt til Finn Engebretsen, Reidar Zahl og Finn Strøm Erichsen. De ble utdelt på klubbfest i hytten den 30. november 1940.

Utover sommeren ble det også arrangert en del idrettsstevner, og i kretsmesterskapet la A. Harbitz Rasmussen beslag på fire mesterskap med fine resultater.  I mars var det arrangert innendørsmesterskap, og Johs. Eik ble kretsmester i høyde og nr. 2 i lengde uten tilløp.  I september ble det arranger vestlandsmesterskap, Rolf Sælen vant hekk og Sverre Dahle spyd. Haukaas ble toer i slegge. I juniormesterskapet tok Brann to første-, fem annen- og to tredjeplasser.

Generalforsamlingen i mars ga stadionstyret fullmakt til å gå i gang med oppføring av overbygget tribune med klubbhus. Utgravingen var skjedd på dugnad og støpearbeidet ble satt i gang og fullført i løpet av sommeren.  Omkostningene ble ca. 107 000 kroner, og interesserte medlemmer tegnet seg for 37 500 kroner, resten ble ordnet ved banklån og et lån på 15 000 fra fotballforbundet.  Thorolf Hansen har en stor del av æren for at arbeidet lot seg realisere.  Ellers var disse med i byggekomiteen: Trygve Namtvedt, Odd Rasmussen, Edvin Ellingsen og Frithjof B. Hansen.

Bilde øverst:

Bak fra venstre: Eilert Eilertsen, Kjell Seim, Bjarne Kindervåg, Lars Berge, Trond Kattetvedt, Roy Nielsen, Finn Strøm-Erichsen og Reidar Zahl.

Foran fra venstre: Christian Dahle, Ukjent (målvakt utlånt fra SIF), Rolf Bakkevar.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008