Første finale på 25 år
Ja, det var egentlig ganske utrolig. For første gang siden 1925 spilte Brann seg helt frem til cupfinalen igjen, og det som et lag fra nest øverste nivå.
I hvert fall i første halvdel av sesongen. Brann vant sin avdeling i 1. divisjon og møtte Stavanger IF, Hamar og Lisleby i kvalik. Brann og Lisleby kom gjennom nåløyet, og høsten bød på fine resultater i såvel serie som cup. Brann vant tre av sine fem kamper og tapte bare én i serien.
Og cupen ble et eventyr. Både kvartfinale og semifinale på Stadion, mot henholdsvis Odd og Lyn, skapte cupfeber i byen. 17 000 var innenfor Stadion-porten da Odd fikk stryk med 3-1, mens hele 20 000 bivånet semifinalen mot Lyn. De fikk se Gunnar Røed og Gunnar Skagen score for Brann i det som ble kalt en vespilt kamp. 2-1 ble resultatet og dermed bar det til Ullevaal der Fredrikstad ventet i finalen.
35 367 tilskuere så finalen på Ulleval der Fredrikstad dessverre var suverene og vant 3-0. Men bergenserne var med og satte farge på finalen, mange hadde tatt turen over fjellet og støttet laget sitt så det virkelig merktes i hovedstaden.
Av 26 kamper vant Brann 17. Fem endte med tap og fire endte uavgjort i en sesong klubben kunne være stolt av, tross det klare tapet i finalen på Ullevaal.
I friidretten hadde man nå også etablert en hovedserie, der landets 14 fremste klubber konkurrerte seg imellom. Brann kom ikke med. Klubben klarte heller ikke å kvalifisere seg til 1. divisjon og måtte kjempe i 2. divisjon, altså på tredje høyeste nivå.
Skiavdelingen hadde en brukbar sesong med tre kretsmesterskap til klubbens medlemmer.
Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008