Maratonserien
Et stort år for Brann, som gjorde rent bord i landsdelsserien om våren og med det skaffet en selvtillit og et grunnlag som skulle materialisere seg i en fantastisk høstsesong, både i hovedserien og cupen.
For å ta serien først: I maratonserien 1961-62, som skulle danne grunnlaget for den landsdekkende tiklubbserien fra 1963 av, spilte Brann ti kamper høsten 1961. De vant syv, spilte to uavgjort og tapte bare én kamp, nemlig borte mot Viking. Brann ledet maratonserien da fotballen gikk i vinterdvale. Kniksen og Pesen sprudlet, og nykommeren fra Årstad, Trygve Andersen, var en klippe i forvaret. Man begynte å se konturene av et storlag.
I cupen var forventningene enorme, og Brann tok seg til kvartfinalen uten å ha sluppet inn mål. I kvarten ventet cupmestrene fra 1960, Rosenborg, på Lerkendal. Der fikk man oppleve fem minutters magi i 1. omgang. Mellom det 15. og 20. minutt scoret Brann tre ganger, to ved Roald ”Jollen” Paulsen og ett ved Kniksen. Og selv om trønderne kom sterkt i 2. omgang og scoret to ganger, hjalp det ikke. Brann var i semien og skulle møte Fredrikstad på Stadion.
Semifinalen mot Fredrikstad har publikumsrekorden på Stadion fremdeles. 24 800 var innenfor portene, og anslagsvis 5 000 til så kampen fra Gratishaugen, hustak, tretopper og andre steder det var mulig å få et glimt fra.
Fredrikstad var Norges beste lag på den tiden, og tok da også ledelsen tidlig i 1. omgang. Og tross Brann-press og flere sjanser til begge lag, endte det 1-0 til gjestene. Tapet var bittert, men Brann hadde vist at klubben hørte hjemme i det beste selskap, og sesongen var faktisk formidabel. Av 40 spilte kamper ble 29 vunnet, fem endte uavgjort og seks med tap. Men Brann ledet maratonserien da en tredel av kampene var spilt.
Friidretten hadde atskillig bedre kår nå. Avdelingen besto av 50 aktive gutter, som sikret klubben hele tolv kretsmesterskap.
Skisesongen regnet nesten helt bort, men noen få renn ble arrangert. I hoppbakken og langrennssporet opplevde man nå ny rekruttering, selv om de aktive måtte reise langt for å gå på ski.
Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008