Det første gullet


Del

Nok en kjempesesong, som altså til slutt ble kronet med seriegull.

Det begynte riktignok ikke så bra. Det ble tap i to av de tre første seriekampene, men så løsnet det for Kniksen og Co. Nok en gang var det Rosenborg som fikk unngjelde. Trønderne tok riktignok ledelsen 1-0 i vårkampen på Stadion, men så begynte Brann å score mål. To av Pesen, to av Paulsen, ett av Kniksen og ett av Amundsen. 6-1! Ydmykelsen var total.

Ved halvspilt serie lå Brann på 3. plass av de 16 som kjempet om det første ordentlige seriegullet i Norge. Åtte av disse lagene skulle ikke få være med i den nye tiklubbserien, så kampen om å unnga nedrykk var tøff.

I nest siste seriekamp møttes Brann og Rosenborg igjen, denne gang på Lerkendal. Med seier ville Brann sikre seriegullet, mens Rosenborg måtte vinne for å unngå nedrykk.

Brann vant 4-1, og for å gjøre ydmykelsen enda grovere skal Kniksen og Pesen ha tatt av seg støvlene og spilt det siste kvarteret på strømpelesten. Denne noe nedlatende gesten skulle aldri bli glemt av én av trønderne som fikk juling den dagen. Nils Arne Eggen skrev senere at den hendelsen motiverte ham ekstra da han som Rosenborg-trener knuste Brann både 9-0 og 10-0 i seriekamper på 1990-tallet. Pesen hevdet imidlertid til sin død at historien bare var oppspinn.

I de to siste seriekampene på Stadion kom henholdsvis 24 200 (4-1 over Fredrikstad) og 17 000 (3-0 over Eik) for å se på. Brann ble mestere med fem poengs margin til Steinkjer og Fredrikstad. Rosenborg og Odd var blant lagene som ikke fikk spille i tiklubbserien 1963.

I cupen fikk Rosenborg en slags revansje over Brann med seier på Stadion i kvartfinalen. Men Branns første seriemesterskap var et faktum. Av 40 spilte kamper ble 25 vunnet. Seks endte uavgjort og ni med tap.

Fire Brann-gutter spilte landskamper for Norge i 1962. Trygve Andersen hadde hele åtte opptredener med flagget på brystet. Knksen hadde seks, mens Jollen og Odd Oppedal begge fikk én landskamp.

Skiavdelingen opplevde i likhet med fotballguttene en fin sesong. Vinteren 1961/62 var snørik og fin og mange renn ble arrangert. Juniorene Erik Solberg-Johansen og Petter Mohn viste lovende takter i langrennssporet og Turid Blydt Johnsen ble igjen kretsmester i slalåm.

For friidretten ble forholdene atskillig vanskeligere da man bestemte seg for å utvide gressmatten på Stadion og fjerne den allerede stusselige løpebanen.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008