Som i 1963...


Del

”Som i 1963” heter det i sangen. For nå var det klart for seriegull nummer to. Men etter det skulle det bli lenge til neste gang. Veldig lenge...

Og det begynte langt fra bra for de ferske mesterne fra maratonserien. Etter seks av 18 kamper lå Brann tredje sist etter flere sviende nederlag, blant annet 0-6 for Lyn på Stadion. Men så begynte Brann å finne formen og en serie flotte seire fulgte, blant annet 7-1 over Sarpsborg. Ved halvspilt serie lå Brann på 2. plass, og høsten ble en kamp mot Lyn om gullet. 7. september møttes de to lagene på Ullevaal, og da Brann vant 3-1, overtok Brann serieledelsen for ikke å gi den fra seg igjen.

Med minst uavgjort mot Vålerengen i siste kamp ville seriegullet være Branns igjen, og 19 500 møtte frem på Stadoin for å se Brann sikre mesterskapet. To scoringer av Bjørn Oddmar Andersen og én av Leif Amundsen sørget for 3-1 seier og dermed var gullet klart. Igjen.

I cupen gikk det ikke like bra. Det ble stryk for Sagene i 4. runde 1. september, og det hjemme på Stadion. Fra da av kunne imidlertid Brann fokusere bare på serien, og serieinnspurten var altså formidabel. Av de fire seriekampene som gjensto etter cup-exiten vant Brann tre. Én endte uavgjort. Alt i alt spilte Brann 40 kamper og vant 26 i gullsesongen. Syv endte uavgjort og syv med tap.

Kummerlige treningsforhold skapte vansker for friidrettsguttene, som likevel kunne vise til flotte resultater. I de årvisse Tyrvinglekene for unge friidrettsutøvere ble Brann nest beste klubb, sammen med Oslo Turn, bak suverene Tjalve. Best blant mange gode Brann-gutter: Odd Andersen, som satte klubbrekorder på både 800 (1,55,2) og 400 (50,1).

Brann fikk en kretsmester i skihopp igjen i Agnar Høysæther, som også ble nummer to i vestlandsmesterskapet. Alpingruppen var inne i et generasjonsskifte og hadde en heller svak sesong.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008