Lite å juble for

Bodø/Glimt spilte sin første kamp i toppserien noensinne på Brann Stadion 24. april 1977. Dessverre for Brann vant nykomlingene sin første kamp, og det stoppet ikke der for de gulkledte fra Bodø. Da serien var over hadde Harald Berg og Co sensasjonelt nok sikret sølvmedaljene bak suverene Lillestrøm, som ble seriemester for andre år på rad.

Mens Brann, som hadde mistet Jan Erik ”Dukken” Osland og Endre Blindheim etter 1976-sesongen, gikk på tap etter tap i vårsesongen og lå tredje sist halvveis. Det var langt under forventningene, for avslutningen på 1976-sesongen hadde lovet noe helt annet. Høsten ble litt bedre, men noen gjentagelse av cuptriumfen ble det aldri. Allerede i 4. runde var det stopp, da nederlagsdømte Raufoss vant 2-1 på Stadion.

Brann endte på 6. plass i serien med 22 poeng på 22 kamper. En skuffelse i forhold til forventningene. Men det kom nye sjanser i europacupen for cupvinnere, og de fire kampene der var ganske oppløftende. Først var det to greie seire over Akranes fra Island, og i 2. runde ventet Hallvar Thoresen og F.C. Twente. Etter 0-2 i Nederland i første kamp fikk 12 000 tilskuere se en flott kamp i ekte bergensk grisevær på Stadion 2. november. Det endte med tap 1-2, men Brann spilte en god kamp og hadde nederlenderne i kne.

Sesongens tørre tall: 37  kamper, 18 seire, syv uavgjorte og tolv tap.

På alpinsiden var det stor aktivitet, og Bjarne Johnsens vandrepokal ble opprettet som et mål de yngste utøverne i klubben kunne strekke seg etter. Dette første året tilfalt pokalen Jens Morten Wembstad.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008