Tony Knapp overtar
Nå skulle det være slutt på heistilværelsen. Inn med den meritterte treneren Tony Knapp og trekløveret Erik Soler, Halvor Storskogen og Fridtjof Wilborn.
Brann satset virkelig nå. Siden 1979 hadde det vært opp og ned uten opphold. Nå var det på tide å etablere seg i toppen av norsk fotball igjen.
Og 2. divisjon ble på mange måter en formalitet dette året, selv om Vidar hang på en stund. Brann vant til slutt med fem poengs margin til Vidar på kvalikplass og ni poeng til Aalesund på tredje. Nyervervelsene scoret mål og spilte bra, og viste seg å være gode investeringer. Tony Knapp styrte med hard hånd, og selv om de gikk skeis i cupen (tap for Djerv 1919 i 3. runde), må man kunne si sesongen var vellykket. Målet om direkte opprykk ble i alle fall nådd. Og nå skulle elevatordøren stenges. For godt.
Av de andre idrettene i klubben var det bare skigruppen som stadig var i aktivitet, og gruppen hadde vokst igjen de siste årene. Den talte nå 100 aktive, og de gjorde det bra i lokale renn, Sjur Hovland fikk representasjonsoppgaver på landsdelslaget i alpint, mens Sturla Sletten fikk representere kretsen.
Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008