Middelhavsfarer igjen
Dette var året for et av 1990-tallets mest overraskende resultater. For nå hadde Rosenborg begynt sin nesten endeløse gullrekke, og i andre serierunde møttes Brann og Rosenborg på Lerkendal.
Brann hadde faktisk vunnet åpningskampen på Stadion 2-1 over HamKam, etter to scoringer av Trond Egil Soltvedt, og hadde en viss selvtillitt før det TV-sendte møtet med trønderne.
Og så gikk alt Branns vei. Vi hadde fem skudd på mål og scoret fire, uten at Rosenborg kom på scoringslisten. Til og med Geirmund Brendesæter scoret på Lerkendal den dagen da alt lyktes for Brann. 4-0 over Rosenborg sendte Brann helt til topps på tabellen, om enn for en stakket stund.
I 3. serierunde 16. mai kom 23 163 tilskuere til Stadion for å se Brann knuse Molde. I hvert fall var det tallet telleapparatene stoppet på. I målprotokollen stoppet det på 1-1, etter en scoring av Kaj Eskelinen.
Men så var det slutt på moroen. To kjappe tap sendte rødtrøyene ned til midten av tabellen, og der ble vi værende. Da sesongen var over hadde Rosenborg vunnet serien igjen, med 47 poeng, mens Brann endte på 7. plass med 25. Året før hadde Rosenborg vunnet med 46, mens Brann hadde endt på syvende med 26.
Fyllingen var oppe igjen for siste gang denne sesongen og endte klart sist med 17 poeng. Etter sesongen meldte brødrene Ludvigsen overgang til Brann.
Men cupen ble bra dette året. Seier over Viking i 4. runde etter omkamp og seier over Molde i kvartfinalen avfødte en voldsom optimisme før møtet med Bodø/Glimt på Stadion i semien.
Og der kom smellen. 2-4 lød tapet på, og dermed ble det en sesong på det jevne. Men Brann var i det minste etablert midt på tabellen. Det skulle gå noen år før nedrykksspøkelset truet i Idrettveien igjen.
Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008