Roald Kniksen Jensen

Når eksperter snakker om store norske fotballspillere, så kommer de aldri utenom Roald Jensen, eller Kniksen som alle kjenner han som. Mange mener han er den beste som noensinne har spilt i norsk klubbfotball.

Han er uansett Branns største spiller gjennom tidene. Utenfor Stadion står statuen av ham, og adressen til Branns hjemmebane er Kniksens plass 1. Det forteller om en spiller som har satt dype spor i en tradisjonsrik klubb og hos fotballgale bergensere som vet å verdsette sine største bysbarn. At norsk fotballs største utmerkelse heter "Kniksenprisen" forteller også mye om statusen og ettermælet hans.

Kniksen sin Brann-karriere kan deles i to, før og etter proffårene i skotske Hearts. Han første Brann-tid strekker seg fra debuten i 1960 til 1964, og deretter fra 1971 til 1973. 160 kamper gjør ham ikke til en av klubbens mestspillende gjennom tidene, men du verden som han markerte seg den tiden han var i Brann.

Roald fra Eidsvåg var bare 17 år da han kom feiende som en virvelvind inn i det norske A-landslaget. Unik som han var, så debuterte han like godt på A-landslaget det samme året som debuterte for Brann. Han var unik. For ikke bare var han fryktelig god, han var en sann artist også.

Det viste han allerede året før seniordebuten. I 1959 var han bare 16 år, men trakk 10.000 tilskuere til Stadion i juniorcupfinalen mot Skeid, der Brann vant 2-0. Samme år kom nesten 14.000 mennesker for å se det norske juniorlandslaget spille mot Danmark. De kom se å se Roald fra Bergen.

Kniksen kunne drible en spiller, snu, løpe tilbake, drible samme mann en gang til. Og publikum elsket det. Han sto for noe nytt og spennende på tidlig 1960-tall og ble hyllet som et idol overalt hvor han gikk. Det førte blant annet til at jentene begynte å gå på fotballkamp. Gutten med smilet og hårsveisen ble en helt på linje popstjerner og andre celebriteter.

Kniksen takket nei til Inter for å kunne spille på landslaget. Yrkesspillere fikk nemlig ikke lov å spille for Norge. Det sies at målet om å få gullklokken for 25 A-landskamper var en av grunnene til at Kniksen ventet med å dra utenlands. Han oppnådde 25 kamper og mottok gullklokken høsten 1963, bare 20 år gammel. Ingen har oppnådd noe lignende i ettertid.

Av landskamper som huskes av "alle", er Kniksens kamp mot Sverige i 1960. Et svensk lag som hadde spilt VM-finale to år tidligere ble gjort til latter av en spebygd tenåring fra Bergen. Det er ikke tilfeldig av Branns to første seriemesterskap, i 1961/62 og 1963, kom i Kniksens storhetstid. Sammen med nesten like legendariske Rolf Birger "Pesen" Pedersen var han den viktigste enkeltspillere i de to supersesongene.

Til å begynne med spilte Kniksen det man kalte indre høyre, som proff mest høyre ving. På slutten av karrieren ble han oftere brukt mer sentralt i banen, gjerne litt bak spissene, der han både slo presise gjennombruddspasninger eller satte kursen mot målet selv. Han var en ekte inidividualist, man kan gjerne kalle ham ego. Han gjorde nok ofte som han selv ville.

I 1964 dro Kniksen til skotske Hearts. Samtidig hadde motgangen meldt seg for Brann, som rykket ned og måtte vente 44 år på et nytt seriemesterskap. Men alt var ikke bare enkelt for Kniksen i Skottland heller. Skottene praksiserte "kick and run", og for en ung mann på drøye 60 kilo og bare 168 centimeter høy, ble overgangen stor.

Likevel markerte han seg. De kalte ham ikke Kniksen, men Super-Jensen, de seks og et halvt årene han spilte i Hearts. Og da han vendte tilbake mange år senere, ble han møtt med stående ovasjoner fra sitt gamle hjemmepublikum på Tynecastle Stadium. De hadde på ingen måte glemt ham. En storhet som Sir Alex Ferguson har uttalt at Kniksen var en spiller de fryktet og at lagets taktikk stort sett gikk ut på å stanse Super-Jensen.

I 1969 vred han kneet på trening i Skottland, en skade som aldri slapp helt taket. Likevel klarte han å avslutte karrieren på en fin måte. Han kom tilbake til Brann og bidro blant annet til at klubben tok et nytt mesterskap, nemlig cupen i 1972. Seieren ga også Kniksen muligheten til å spille europacup for klubben i sitt hjerte. Det skjedde i 1973.

Etter å ha slått ut Gzira United fra Malta i den første runden, ventet irske Glentoran. Hjemmekampen som endte 1-1 vil bli husket som en av de mest regntunge kveldene i bergensfotballen noen sinne. Det bøttet så kraftig ned at matten var nær ved å synke i vannet anlegget er bygd på. Returkampen som endte med 3-1-seier til irene vil bli husket av en annen grunn: Det ble Kniksens aller siste Brann-kamp.

Roald Jensen ble bare 44 år gammel. 6. oktober 1987 falt han om under trening med Tirsdagsgjengen på Stadion. Han døde med landslagsdrakt og fotballsko på. Senere ble han, fullt fortjent, utnevnt til æresmedlem i Brann.

* Statistikken under viser antall kamper og mål for spilleren i serie, cup, e-cup og «andre» (som i de fleste tilfellene er kvalikkamper for opp- eller nedrykk i serien).

* For spillere som representerte Branns A-lag i perioden 1945 til 1987 vil også en rekke andre kamper og mål telle som obligatoriske. Tradisjonen var at alle kamper som var «avertert» (annonsert) i avisen eller som man tok inngangspenger for, ble registrert som obligatoriske kamper. Dette kunne for eksempel være vinterturneringer, jubileumsturneringer eller sommerkamper mot utenlandske lag.

* Disse kampene er ikke registrert i statistikken under, men alle kamper av denne typen vi kjenner til er lagt til i oversikten over treningskamper i vår kampdatabase. 

* For at leseren skal få innsikt i hvor mange kamper av denne typen spillerne i perioden 1945 til 1987 har, legger vi denne tilleggsinformasjonen her:

Roald Jensen har spilt 84 kamper og scoret 85 mål for Brann i tillegg til de som er nevnt i oversikten under.