Nedtur og nedrykk
Ja, det er helt sant. Brann, som var regnet som favoritt til seriegullet nok en gang, rykket rett ned etter to gull på rad.
Hvordan var det mulig? Tja, det er kanskje noen forklaringer: Trenerskiftet er én. Oddvar Hansen reiste til Østerrike for å videreutdanne seg som trener og tilbake fikk Brann østerrikeren Pepi Stroh, som ikke hadde en heldig hånd med spillermaterialet.
Skader på sentrale spillere var også en grunn. Kniksen var mye skadet, og det samme var flere andre av de faste førstelagsspillerne. På de 18 seriekampene brukte Stroh hele 23 spillere, hvilket var svært uvanlig på den tiden. I tillegg sluttet både Bjørn Oddmar Andersen og Jollen midt i sesongen, Andersen etter endt militærtjeneste og Jollen for å bosette seg i utlandet.
Og så var det de brømte marginene, som er viktig å ha med seg og ikke mot seg i fotball. Med seier mot allerede nedrykksklare Raufoss på Stadion i siste runde ville Brann nemlig klart seg, men i stedet tapte vi 0-1. 14 500 tilskuere gikk vantro hjem etter fadesen. Det skulle gå noen år før de fikk se toppseriefotball på Stadion igjen. Brann var ikke tilbake i toppserien før i 1968.
Vinteren 1963/64 var praktisk talt snøløs. Likevel arrangerte Brann kretsmsterskapet i hopp i Granbakken på Fløien. En solid dugnadsinnsats gjorde at arrangementet likevel kunne gå sin gang, med Brann-gutter helt i teten i de fleste klassene.
Til tross for at den mangeårige friidrettstreneren Olav Lundestad oppholdt seg i Oslo dette året, var det fine resultater å spore også i den leiren. Trenerjobben ble fordelt blant ildsjeler i Bergen. Blant disse ruvet Rasmus Johannessen, som i en årrekke hadde vært Mr. Friidrett i Brann. Han fikk hjelp av blant andre unge Oddvar Bjørnestad. En rekke stevner ble arrangert, blant annet et nasjonalt guttestevne på Skansemyren og et nasjonalt juniorstevne.på Krohnsminde.
Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008