Tilbake i toppen

Billy Elliot viste seg å være en sterk og kontroversiell leder. Kniksen sluttet på grunn av ham, og flere av folkene i styre og stell fikk bryne seg på engelskmannen. Men resultatene i hans tid var bedre enn på lenge. Og en slags stabilitet var kommet i laget. Anført av Egil Austbø var 1975-utgaven av Brann et solid lag med solid backing i en stadig voksende publikumsmasse.

Så endte det også med sølv, etter nok en sterk høstsesong. Sølvet ble sikret med 2-0 over Rosenborg på Stadion i siste kamp, men stygge 1-5 for Viking i Stavanger i tredje siste kamp vippet gullet i Vikings favør. Viking ble seriemester med 30 poeng, mens Brann endte på 27.

Dette var sesongen da også Os, anført av den tidligere Brann-spilleren Erik Just Olsen, var oppe i det gode selskap en stakket stund. Før de ble sendt ned igjen til 2. divisjon uten en eneste seier i toppserien.

I cupen ble det overraskende tap for Vard i 4. runde. Vard fortsatte imidlertid å overraske i kvarten og semien også, og gikk helt til finalen på Ullevaal, der det ble tap for Bodø/Glimt.

Både Helge Karlsen og Frode Larsen spilte landskamper dette året, henholdsvis 8 og 7, og Brann var blitt et stabilt topplag igjen.

Fasit: 36 kamper, 15 seire, ti uavgjort og elleve tap.

Og juniorlaget ble norgesmester igjen. Var en ny gylden årgang på vei inn på A-laget, slik tilfellet hadde vært med juniorlaget fra slutten av 1950-tallet?

Alpinistene forsynte seg grovt av premiebordene, og Brann fikk flere kretsmestere i yngre avdelinger.

Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008