Mjelde tar over
Spørsmålet mange stilte seg var om den tidligere spilleren uten hovedtrenererfaring var skikket til å trene en storklubb som Brann. Det så ikke akkurat slik ut til å begynne med.
Etter fem kamper hadde Brann ett poeng og lå og kavet i bånn. Igjen.
Et lite håp ble tent etter seier over Odd i sjette runde, men det gikk raskt nedover igjen. Etter tolv kamper lå Brann helt sist etter åtte tap, tre uavgjortkamper og én seier. Noe måtte gjøres.
Og noe ble gjort. Branns nye snille onkel var trønder. Han het Idar Vollvik, og han hadde grunnlagt mobiloperatørkjeden Chess. Han hentet hjem Raymond Kvisvik, som slet benken i Austria Wien, og det var trekket om fikk det til å løsne.
Raymond kom, smilte, spredte humør, la inn, scoret og briljerte. Det var en gjeninntreden av de aller sjeldneste. Raymond var ikke bare god selv, han gjorde de andre gode også. Olofinjana blomstret, Robbie Winters blomstret, til og med lille Thomas Lund, som fikk to sesonger i Brann på tampen av karrieren, blomstret.
Da alle poengene var fordelt om høsten lå Brann helt oppe på 6. plass. Det var det få som hadde trodd midtveis. Rosenborg vant forøvrig serien med elleve poengs margin til Bodø/Glimt. Trønderne virket mer suverene enn noen gang, selv om det bare ble 2-2 mot Brann på Lerkendal, etter Raymonds gjeninntreden. På Stadion vant trønderne 6-1 i sesongens første hjemmekamp for Brann.
Jo da. Gullet havnet nok riktig sted igjen. Det gjorde nok cupen også, for også cupfinalen ble et oppgjør mellom Rosenborg og Bodø/Glimt, som Rosenborg vant til slutt. Brann forsvant i 4, runde etter 0-1 for Tromsø på Alfheim.
Teksten er hentet fra boken ”Sportsklubben Brann – 100 år med tro, håp og kjærlighet”, skrevet at Atle Nielsen og utgitt på Schibsted Forlag i 2008